04.01.2007 - Sjømansprest - Hilde Sirnes

	Hilde Sirnes Sjømannsprest og bestyrer for sjømannskirken i New Orleans 9

I en e-post til oss forteller Hilde Sirnes.

Møte med dere som opplevde katastrofen i Thailand vil prege meg for resten av livet.

En av dere har sagt: ”jeg har fått mange nye venner jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått”, og jeg er så enig med henne.

Men, nå i ettertid er det vel det som lever mest i meg.

Alle dere jeg er blitt så glad i, og alt dere har fått til – alt dere har formidlet.

De i familiene deres som ikke lever, men som jeg har fått utallige levende beskrivelser av.

Episoder som er delt, og minner og glede seg over. Morsomme utsagn blandet med tårer.

Jeg trodde ikke det gikk an å oppleve at man føler man nesten kjenner en man aldri har møtt – men slik har deres beskrivelser vært om noen av dem som døde i Tsunamien.

Så for meg var de to minnereisene også reiser i minner dere delte med meg. Jeg husker mange småglimt, og trekker frem noen…  En families lille seremoni på stranden i Khao Lak der en bestemor leste et flott dikt familien var glad i.

Hun sendte meg etterpå samme diktet som var skrevet på familiens begravelses ark.

At ord kan være så sterke… Det er vel bevart blant ting jeg ofte tar frem.

Så til familien som gikk sammen med meg ruten deres når vannet kom. At det gikk an å overleve er for meg uvirkelig. Vi har møttes både tilfeldig og planlagt etter dette – og noen mennesker bare nyter man å være sammen med!

Så på stranden på Phi Phi. Det var så annerledes å sitte der på samme stedet som de faktisk opplevde dette grusomme. Noen jeg så mye disse forferdelige første dagene og som da formidlet hva som var skjedd, men som nå på minnereisene fikk vise det på en helt annen måte. Noen ungdommer fra denne minneturen som virkelig på slutten kunne nyte denne flotte øya igjen glemmer jeg aldri!

At man midt i sorgen også kunne se det flotte den avdøde var en del av før bølgen kom er også viktig. Ansiktene både på store og små er der. Og ordene om den de savner – bildene og de små alterene vi laget.

Og så til barnefamilien som ligner så min egen. Når de viste meg bilder fra familielivet sitt kunne det like gjerne vært hjemme hos oss. De var mye sammen med datteren min Filippa. Dette klarer jeg aldri å tenke på uten å gråte. Det er en familie jeg gjerne skulle møtt igjen…

Så til slutt til noen som er blitt gode venner. Så sterke og flotte personer, så reflekterte og utrolige. Noen dager i vår og sommer ,med kafebesøk både i Pattaya, Oslo og Bergen. Hva som er skjedd i løpet av disse månedene etter Tsunamien. Hvordan sorgen nå arter seg – hva man tar fatt på for at livet skal ha mening videre.

Ordene fra disse samtalene sparer jeg på.

En beskrivelse av noe jeg kanskje kan gi videre til andre jeg møter i sorg, og som jeg sikkert selv også trenger bruke i mitt liv for tunge stunder.

Vanskelig å si med ord hvor takknemlig jeg er for disse samtalene.

Slik en venninnes sorg i Farsund over sin lillebrors dødsfall ett år før Tsunamien der fortellingen om ”Perlene i våre hjerter” ble gitt til meg.

Vet at mange i denne sorgen kunne bruke dette bilde og finne trøst i det…Ganske sikkert fordi vår sorg som mennesker nok på mange måter kan sammenlignes oss imellom – og at det som kan trøste i så vonde opplevelser treffer fleres hjerter.

Så her sitter jeg en sen kveld i januar som prest i New Orleans nå. En by som også er preget av en katastrofe skjønt på en annen måte, og mer av materiell art. Likevel har mange det fortsatt tungt, og bor i trailere, eller hus som nesten ikke henger sammen.

Noen er enda ikke kommet tilbake til byen. Mange av dem er svært opptatt av hvordan det går med alle dere som var involvert i Tsunamien. Opplevelsen av at en naturkatastofe rammer så voldsomt, tilfeldig og forferdelig vondt deler de.

Men som de sier her – ”hos oss var det tross alt mest materielle tap. Vi tenker på og ber for dem som har mistet noen i familien sin de var så glad i. Det er jo det verste man kan tenke seg og oppleve!”

Jeg vil tilslutt hilse dere med et bibelvers min mann er så glad i som hans bestemor ofte minnet ham om:

Jes 54, 10

For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn aldri vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren

med hilsen

Hilde Sirnes