Månedens dikt - Januar 2006

Skrevet av Stefan Løken sommeren 1999

Du står og ser utover alt; fjell, sjø, livet...

Den rødgule himmelen og det glinsende havet forenes i et harmonisk fellesskap i horisonten

med den vakreste av alle solnedganger i skillet

Du er glad og lykkelig, gleden strømmer som en foss gjennom kropp og sjel

Du skimte en båt i havoverflaten, og bak kjem en diger bølge stor som en vegg

men båten velte ikke, for den er stødig som et fjell, og det er du og

Du står ved et stup og ser rett ned, der nede ser du svaberg, stein, der er blomster som gror

Der er fugler som flyr.... Du miste balansen og du dett, du fell enda nærmere bakken

Du sprer armene og farta senkes, du flyt i lufta, du flyr!!!

Du kjenne en svak bris som leke mot ansiktet, mens du lar vinder føre deg

Du trekk åt deg armene og lande på ei eng der gresset når deg til magen

Du skimte roser som veks blandt gress og vilt

Du kjenne igjen gleden av alt du har å gje

Du begynne å danse i takt med naturen, fuglene kvitre i munter klang

Du går oppover et fjell av bare mose, å på toppen legg du deg ned

Du lukke øyan å sovne.....fantasien slår ut i en drøm du aldri har opplevd

Den føre deg over mang en plass du ikke visste om; vakre fjell, frodige enger...

Ett hvitt lys slås ned med et sug i magen, du knip øyan nesten helt igjen

og framfor deg dukke det opp en mørk skygge som fremstår som et menneske,

tar deg i handa og viser vei

Det er en lang vandring, men du har intet annet valg enn å følge denne personen,

for veien tilbake er Uoppnåelig

Han fører deg rundt i de mest vakre omgivelser, før han stopper

Du ser fram og der er det en stor port, den åpnes og det trer fram en høy mann

med et slitt ansikt og langt mørkt hår

Din følgesvenn snur og fordufter mens den mystiske mannen tar over din Hand,

fører deg inn porten og sier;

velkommen hjem mitt barn.

Av Stefan Løken